FREDSBYGGING: 1998—: Change Agent Peace Programme (CAPP) —  Av Stephen Collett 

CAPP, Forandringsagentenes fredsprogram, begynte med at kvekere i Sentral-Afrika, fra Burundi, Rwanda og DR Kongo, opplevde et intenst behov for fredsbygging etter at borgerkriger og folkemord hadde knust samfunnene deres. 

​

Kvekerkirkene i Rwanda, Burundi og Øst-Kongo hadde vist stort mot ved Ã¥ stÃ¥ opp mot volden, og ved Ã¥ tilby beskyttelse der det var nødvendig mens krigene raste. De hadde bygget opp et renommé som nasjonale fredsforkjempere. Kvekerhjelp hadde som modell det vellykkede Forandringsagent-programmet i Uganda, et grasrotprogram hvor tusenvis av lokale ledere hadde blitt trent i utviklingsarbeid pÃ¥ egne premisser. Kvekerhjelp kunne derfor foreslÃ¥ en tilsvarende opplæring av Forandringsagenter for fred. Utenriksdepartementet sÃ¥ dette partnerskapet som en lovende kanal for støtte til fredsarbeid pÃ¥ grasrota i disse krigsskadde omrÃ¥dene og ga i 1998 en bevilgning til et program for forsoning, samfunnsbygging og opplæring i fredsarbeid. 

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

 

 

 

CAPPs hovedmÃ¥l var Ã¥ bygge partnerskap med kvekerkirkene omkring nasjonale program for fred og rettferdighet. Programmet skulle svare pÃ¥ lokale behov og oppmuntre til og lære opp lokale ledere i fredsarbeid. Programmene skulle være basert pÃ¥ frivillighet, deltakerne skulle fungere som forandringsagenter i sine lokalsamfunn og støtte opp under tiltak som kunne bidra til positive forandringer basert pÃ¥ egeninnsats. CAPP-programmet i de ulike landene, som etter hvert ogsÃ¥ inkluderte Kenya, ble snart bundet sammen i et regionalt nettverk ved hjelp av prosjektbesøk, utveksling, lederskapsemi-narer og regionale møter. Det ble lagt spesiell vekt pÃ¥ opplæring av ungdom i demokrati og ikkevold, og prosjekter for bærekraftig utvikling og kvinners fredsbyggende rolle i samfunnet. 

I hvert av disse fire landene ble det oppnevnt nasjonale komiteer med bÃ¥de menn og kvinner, prosjektledere som delte ansvaret for organisering, planlegging, oversikt og kontroll. 

​

I Rwanda og Burundi kom programmet naturlig nok til Ã¥ fokusere pÃ¥ interetnisk forsoning pÃ¥ tvers av det dype og betente skillet mellom hutuer og tutsier, en konflikt med røtter i en fjern fortid med bantu og nilotiske folkevandringer. PÃ¥ over-flaten har ulikhetene mellom disse folkegruppene blitt nesten usynlige, (samme sprÃ¥k, samme religion (kristendom!) og nesten like matvaner og moter). Men fordommer er blitt en dyp brønn som ledere har utnyttet for Ã¥ fremme sine egne poli-tiske og økonomiske interesser. Folkemordet i 1994-95, satt i scene og styrt av ledere pÃ¥ høyt nivÃ¥, er bare det siste av mange forsøk pÃ¥ Ã¥ utrydde etniske folkegrupper, der begge gruppene hadde vært offer. Man kunne nesten si at folkemord hadde blitt en tradisjon i Rwanda og Burundi, med gjentatte bølger av hat og hevn. Den største forskjellen etter 1996 er at en demokratisk bølge begynte Ã¥ ta form. Nasjonene gikk inn i prosesser preget av krav om rettferdighet, sannhet og forsoning. I disse prosessene har CAPP spilt en viktig rolle for Ã¥ bryte voldsspiralen og bidra til Ã¥ gjenopprette sosiale og økonomiske bÃ¥nd. 

​

I Burundi bidro CAPP til Ã¥ etablere landsbykomiteer for fred. Over store deler av høylandet Gitega og i de ofte voldelige omrÃ¥dene rundt Bujumbura deltok menn og kvinner med ulik etnisk bakgrunn aktivt. Gjennom borgerkrigen som herjet helt til 2005, arbeidet fredskomiteene for Ã¥ opprettholde lokal nøytralitet og fredssoner, og de virket som nøytrale kontaktpunkter for bÃ¥de opprørere og regjeringstropper. 

Etter krigen har fredskomiteene forberedt landsbyene på demilitariserte soldater fra begge sider som ville komme tilbake, og de har satt i gang kooperative selvhjelpsgrupper for å skape arbeidsplasser, mat, hus og salgbare produkter. Parallelt med disse prosjektene har CAPP støttet fredsopplæring for ungdom, kvinner, bønder og lokale ledere, for å utvikle en fredskultur.

 

CAPP-gruppene i Rwanda etablerte lokale komiteer for kvinner, inklusive enker som hadde mistet mennene sine under folkemordet, og kvinner med menn som satt i fengsel med lange dommer for Ã¥ ha deltatt i myrderiene. Disse fangene skulle snart vende hjem etter sonet straff, og komiteene ønsket Ã¥ legge til rette for at de kunne bli godtatt og reintegrert i landsbyene. Lokal rettergang for de anklagede ble organisert pÃ¥ landsbygda og i byer. Lokale dommere ble utpekt i sine lokalsamfunn, og CAPP utviklet og gjennomførte opplæring av disse lokale dom-merne. Slik spilte CAPP en viktig rolle for at Gacaca-prosessen skulle bli den vellykkede sannhetsprosessen som den ble. Treningssenteret i Kigali, Friends´ Peace House er blitt et landemerke i det nasjonale arbeidet for en fredelig overgang til et samfunn uten krig og undertrykkelse. 

​

Langs Øst-Kongos grenser fikk borgerkrigene i nabolandene Rwanda og Burundi store konsekvenser og ledet til dyptgÃ¥en-de forandringer. Regimet i Zaïre ved Mo-buto Sese Seko falt sammen. Rwanda startet, med støtte fra Uganda og Burun-di, to kriger i Kongo, i 1996 og 1998. Raid, opprør og krigshandlinger førte til gjentatte bølger av vold for befolkningene i Sør- og Nord-Kivu, et ubegripelig teppe av anarki, mord, voldtekt og plyndring som strakte seg fra Virunga-vulkanene i nord til Tanganyikasjøens bredder i sør, noen av de mest dødbringende omrÃ¥dene i verden. 

​

Den unge kvekerkirken i Kivu begynte i 1999 Ã¥ bringe unge voksne inn for Ã¥ delta i fredsseminarer i Goma, Bukavu og Uvira. Mange deltakere reiste lange veier for Ã¥ komme fram til seminarene fra daler og høyland i innlandet over ekstremt røffe og farlige strekninger, og kom ofte fram bÃ¥de sultne og syke. Men de kom tilbake Ã¥tte til ti ganger de første Ã¥rene for Ã¥ delta i ukelange seminarer, og for Ã¥ besøke prosjekter i Rwanda og Burundi. Langs denne vestlige buen av The Great Rift Valley— krigsskadd og vulkantruet—vendte disse kongolesiske forandrings-agentene tilbake for Ã¥ sette i gang felles fredskomiteer i distriktene og for Ã¥ lede aktivitetene i lokale selvhjelpsgrupper. 

Ett eksempel: Gjennom stadige kriser har disse fredskomiteene pÃ¥ den ene siden arbeidet med ungdom og skaffet dem alternativer til Ã¥ la seg verve i væpnede grupper, og pÃ¥ den andre siden har de bygget kontakter med militsgrupper og de militære styrker (den Kongolesiske hær har vært nesten like voldelig som forskjellige væpnede militser) for Ã¥ Ã¥pne ruter og legge til rette for reintegrering av solda-ter, i særdeleshet barnesoldater. 

De siste Ã¥rene i president Mois regime i Kenya pÃ¥ tampen av 90-Ã¥rene var truet av et destabilisert demokrati og konstitusjo-nelt sammenbrudd. Dette oppmuntret til dødelige stammefeider og vold, pisket opp av politiske ledere som konkurrerte om ledelsen i de største av Kenyas 42 folkegrupper. I 1999 begynte CAPP Kenya Ã¥ trene distriktsledere, menn og kvinner, i 16 av distriktene i dette store landet, kon-sentrert omkring Nairobi og tvers over den vestlige siden fra Kisii pÃ¥ grensen til Tanzania til Mount Elgon i nord, et omrÃ¥de som hadde lidd sterkt pÃ¥ grunn av volden som fulgte den korrumperte valgprosessen i 1997. CAPP-trening i ikke-vold og demokrati satte et stort antall kenyanere i stand til Ã¥ delta som valgobservatører i det viktige valget i 2002, og til Ã¥ bidra til Ã¥ styrke og bevare fred og ikke-vold i etterdønningene etter valget og ved overgangen til en høyere standard, lov og orden i det nye styret. 

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

 

Disse eksemplene representerer bare en liten del av de prosjektaktivitetene som har utviklet seg i CAPP-programmet siden 1998. Innen 2004 var det nasjonale pro-gram i alle fire land med ansatte i fulltids-jobb og 53 prosjekter pÃ¥ gang. I tillegg har CAPP ogsÃ¥ bidratt med trenere i Sør-Sudan mens de der forberedte seg pÃ¥ uavhengighet. Valgobservasjon har blitt en vesentlig del av aktivitetene, de fire nasjonale komiteene trener opp og sender valgobservatører til de ulike valgene i regionen. Alternativ til vold-prosjektet har blitt et standardverktøy i det voksende nettverket som har nÃ¥dd fram til store antall deltakere i regionen. 

​

CAPP har hjulpet de som først drømte om en fredskampanje, Ã¥ gjennomføre sin vi-sjon, de har bygget opp effektive og kompetente fredsprogram som svarer pÃ¥ lokale behov. CAPP har bidratt til Ã¥ styrke og mangedoble røttene til en fredskultur. 

 

——— Stephen Collett var internasjonal programkoordinator for CAPP fra 1998, inntil CAPI i Kenya ble opprettet og overtok ansvaret for oppfølgingen av programmet i 2006. 

SamrÃ¥d i en fredskomité i Mutaho, Burundi. Foto: Stephen Collett.

Dramatisering av hvordan en konfliktsituasjon kan løses. Foto: Øyvin Vestre.