Skrevet av Kristin Eskeland, styremedlem av Kvekerhjelp
Juleminner fra Ado Ekiti i 1963
I 1963 var jeg ung, uerfaren og nygift. Stan Burkey var med i det amerikanske Fredskorpset, og da han spurte om jeg ville bli med til Nigeria, sa jeg ja “uten å betenke meg noe om”. Vi skulle begge være lærere på Christ´s School, han i matematikk og fysikk, jeg i fransk. Christ´s School var en av de beste skolene i West Nigeria, en gutteskole der elevene bodde på skolen. Hver gang skolepengene skulle betales, måtte et flertall av guttene reise hjem til landsbyene de kom fra for å skrape sammen nok penger fra familie og kjente til ett semester til. Rektor var Canon Mason, en gammel engelskmann som elsket sine elever og Nigeria av hele sitt hjerte.
Det var bare to år siden Nigeria ble et fritt land, og jeg kunne kanskje tenkt at mange ville hatt noe aggresjon mot oss utlendinger med våre hvite fjes. Men nigerianere tok i mot oss med vennlighet og varme. Hver gang vi reiste gjennom landsbyen etter skoletid, ropte ungene etter oss: “Oyibo, oyibo: Hvite fjes, eller “Skrellet appelsin”.
Jeg var helt uforberedt på hva som ventet meg. Og fikk to fantastiske år som har preget meg og min kjærlighet for Afrika hele livet siden. Nigeria hadde ennå ikke funnet olje, optimismen rådet, og selv om det nok ryktes om noe uro øst i landet, var dette ikke noe som bekymret oss. At landet siden skulle eksplodere i den vonde Biafrakrigen var utenkelig.
Den første julen i Ado Ekiti ble en opplevelse. SÅ annerledes fra vår hvite jul i Norge. Vi syntes jo vi burde ha juletre og fant en diger busk med fiolette bougainvillea, fargerik og vakker. Hjemme i Norge hadde min mor en ussel liten potteplante med denne utrolige blomsten. Siden dengang har bougainvillea alltid vært min yndlingsblomst. Vi laget et skikkelig julemåltid med “riskrem” laget på tørrmelk, og kukjøtt så seigt at det måtte hakkes i småbiter før det var spiselig. Kyrne hadde gått på sine bein fra Nord-Nigeria før de ble til julemat for oss. Og etter dette stasmåltidet dro vi ned i landsbyen. Det var bekmørkt, selv om himmelen var full av stjerner. Over alt var det mennesker, voksne og barn og skabbete hunder. Markedet var som et levende hav av små flakkende parafinlamper, kvinnene satt ved sine boder og solgte det de hadde slik de pleide, men det var likevel en rar, annerledes stemning. Den katolske kirken var helt full, barn som løp omkring, kvinner som ammet sine barn, presten som messet og menigheten som sang så godt de kunne disse europeiske salmene som slett ikke passet til denne forsamlingen. Siden har jeg hørt hvordan sangen kan lyde når det er deres egen musikk som får dominere. Da løfter taket seg. Det glemmer man ikke.
Comments