• Tonje Hundevadt

Refleksjoner etter besøk på førskolene i Gaza

Skrevet av Hanne Hognestad


For drøyt ti år siden, i november 2010, var jeg på besøk i Gaza, som representant for Kvekerhjelp – en liten hjelpeorganisasjon som i mange år, med hjelp av NORAD, har støttet driften av tretten barnehager i Gaza. Jeg var der da sammen med daværende daglig leder for Kvekerhjelp, Penny Heymans.


Etter noen dager i Gaza, var vi også i Jerusalem og mens jeg var der skrev jeg en tekst som jeg nå har hentet fram igjen. Her er et lite utsnitt av denne teksten, som beskriver grenseovergangen mellom Israel og Gaza:

«På den andre siden av sperringen så jeg en ung gutt, kanskje 15-16 år, lesse på murbrokker på kjerra si som et skralt, lite esel skulle dra. Kjerra var full og gutten skulle ha eselet til å dra. Men det var tungt og eselet fikk ikke tak med beina i den løse sanden. Den prøvde og prøvde, men kjerra rikket seg ikke. Gutten hevet pisken, men nei, han så nok at eselet gjorde sitt beste. Han senket pisken igjen og gikk bak kjerra for selv å hjelpe til med å dytte. Om han og eselet fikk kjerra i gang uten å måtte ta av noe av lasten vet jeg ikke, for vi gikk videre og snart var vi ved en ny svingport.»


Dette var starten på en uke som har satt dype spor.


Fotograf: Tonje Smidt Hundevadt. Gaza 2014. Ungdommer er ute å spiller fotball ved stranda på kvelden.


Jeg er blitt minnet på det sterke besøket hos dedikerte barnehagelærere, psykologer og andre som jobbet for barna på Gaza. Barnehagene ble etablert av amerikanske kvekere for nesten femti år siden. Nå drives de av en lokal organisasjon, PECEP (Palestinian Early Childhood Education Programme), og Kvekerhjelp har siden 1980-tallet støttet dem økonomisk og sørget for en stor del av både drift og lærerlønningene. Kvekerhjelp får en del støtte fra private givere, men har i lang tid også fått støtte til sine prosjekter fra Norad. Denne støtten har Kvekerhjelp nå fått beskjed om at de ikke lenger får, og driften av barnehagene er derfor i fare for å måtte avsluttes.


Det er lenge siden jeg var på denne turen, men jeg ble minnet på den igjen nå når jeg hørte om Norads avslutning av økonomisk støtte til Kvekerhjelp. Jeg har hørt om senere turer til Gaza, og om den fortsatte driften av barnehagene i årene som har gått og det jeg hører er at det ikke er store forandringer. Barna som var i barnehagen når jeg var der, er blitt tenåringer, kanskje er en av dem en ung gutt som henter betong og murdeler fra grenseområdet, kanskje er det en eller flere av dem som har demonstrert og blitt skadet eller drept ved grensen når det var demonstrasjoner der for en stund tilbake. Nå er det nye barn som nyter godt av undervisningen, leken og støtten som de voksne gir dem. Dessverre har nok mange av barna av i dag de samme traumene som barna som var der for ti år siden hadde.


På mitt besøk fortalte lærerne som jobbet i barnehagene at mange barn strevde og flere nå enn tidligere, noe de tilskrev krigen som var i 2008. Det har vært flere kriger etter det, og vi hører stadig om hvordan menneskene der ikke får mulighet til å leve fullverdige liv. Barna strevde med å tilpasse seg og finne sin plass i gruppa, mange var hyperaktive og noen hadde aggressiv atferd. Noen hadde utviklet epilepsi. Lærerne fikk veiledning av psykologer fra Gaza Community Mental Health Programme (GCMHP) og en psykolog var der en dag i uka og jobbet med behandling med de barna som trengte det mest. I hver barnehage er det mellom 100 og 130 barn fordelt på fem grupper, og barnehagetilbudet er for 5åringer - altså det siste året før de begynner på skolen. Jeg opplevde dedikerte voksne som støttet barna. De skapte struktur, rammer, de viste omsorg, medfølelse og hvem som bestemte. I en historietime vi fikk oppleve, var det en gutt som vandret rundt og forstyrret de andre barna. Uten å avbryte fortellingen gikk læreren bort til gutten, tok ham i hånden og ba ham om å hjelpe seg med å snu arkene i boka. Jeg så ikke en gang at lærerne ble sinte eller oppgitte. Jeg så ikke en gang at barna var i tvil om hvem som bestemte. De hadde rom til å vandre litt rundt, så sant de ikke forstyrret de andre barna og de ble vennlig fulgt tilbake til plassen sin når de trengte det.


En av dagene vi var i Gaza, besøkte vi byen Rafah og her la jeg merke til to ting: det ene var at det var fattig, dårlige hus, tydelige merker etter krigen, skittent. Og det andre; tøyet hang ute til tørk. På tross av fattigdom, dårlige kår, krig eller hva det måtte være; folk lever, har sine daglige gjøremål og klær må vaskes og henges opp til tørk, rik eller fattig, i fred eller krig. Alle disse klessnorene med klær ble på en måte et symbol for meg for den felles menneskeligheten; vi er alle mennesker under den samme solen, den samme månen, uansett hva vi tror på eller hvilket språk vi snakker. Vi vasker alle tøy.


Det er et stort tap for barn i Gaza at PECEPs barnehager trolig ikke kan fortsette sin drift, fordi Norad ikke lenger vil støtte Kvekerhjelp. Det er trist og uverdig at et rikt land som Norge ikke kan støtte en så viktig institusjon som disse barnehagene er, først og fremst for disse 5-åringene, for foreldrene deres og for de kvinnene som jobber der.


For ti år siden er dette slutten på historien min:

«Vi skal ut av Gaza og jeg er spent på hvordan vi blir møtt av israelske grensevakter. Jeg sitter og tenker på de siste dagene og lurer på om jeg noen gang kommer tilbake hit. Kommer jeg noen gang igjen til å spise frokost på restauranten Aldeira i Middelhavets morgensol mens jeg har utsikt mot havet og strendene og ser eldre fiskermenn rusle bortover stranden? Menn som har levd av og på havet hele sitt liv og som ikke kan holde seg borte fra det, nå når de er for gamle til å dra ut med båtene. Kommer jeg noen gang igjen til å høre det kalles til bønn fra Gazas utallige moskeer? Og hvis jeg kommer tilbake, hvordan er det her da? Er nye hus bombet, nye mennesker drept, nye barn traumatisert? Vil grensen fortsatt være stengt for Gazas folk? Vil de fortsatt måtte være redde for en ny krig? Vel ute av grenseområdet lener jeg meg godt tilbake i bilen og lar meg frakte tilbake til Jerusalem. Men etter hvert som vi kjører kommer mer og mer følelsen av å ha latt de andre igjen. Den fyller hele meg, tanken og følelsen av å svike. Jeg drar ut, men hele Gazas befolkning er igjen der inne. Det er som å forlate et fengsel.»


Jeg kom ut og hadde også en fantastisk opplevelse i Jerusalem, der jeg fikk være turist i gamlebyen. Jeg følte meg velsignet heldig som fikk stå på toppen av et kirketårn med utsikt over hele den gamle byen. Jeg følte meg velsignet heldig fordi jeg kunne vandre ut gjennom Erez grenseovergang nord på Gazastripen uten komplikasjoner.


Jeg følte meg velsignet heldig som fikk møte så mange vakre mennesker inne i Gaza. Og nå, når jeg skriver dette har jeg et håp om at vi her i Norge kan fortsette å støtte menneskene der, på en måte som ivaretar deres integritet, deres faglighet og ikke minst barnas psykiske helse.


20 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Artikkel om mental helse i Gaza av Dr. Yasser fra GCMHP

"Det som skjedde disse 11 dagene var noe helt annet enn tidligere. Bombingen fortsatte i 25-30 minutter, noen ganger opp til 40 minutter i den samme byen eller det samme området. Du kunne høre bombing