© 2019 Kvekerhjelp - Retningslinjer for personvern

LIKEVERDIG SAMARBEID: 
1963: Pionerprosjekt i Algerie Av Egil Magne Hovdenak 

Tretten år gammel opplevde jeg krigen og okkupasjonen av Norge. Da jeg var seksten, blei jeg medlem i godtemplarlosjen. Ideene om internasjonalt brorskap og fred engasjerte meg. Det første utenlandsoppholdet mitt var som deltaker i en fredsungdomsleir i Sverige. Det gav meg mange nordiske kontakter og førte til flere turer til Finland. 

Den logiske konsekvensen av fredsengasjementet var å nekte militærtjeneste, men jeg opplevde at det ikke var nok å protestere mot krig og nekte å bære vå-pen. Jeg måtte gjøre noe mer aktivt for freden. Den første muligheten var å dra på leir med Internasjonal Dugnad. Der-med havnet jeg i Algerie i 1952. 

 

Møtet med fjellfolket i Kabylia og inntryk-kene av fattigdom og ufrihet under kolo-niveldet satte spor. Året etter drog jeg tilbake. I 1953-54 bodde jeg i åtte måne-der i en landsby og dreiv hjelpearbeid i ti landsbyer. I daglig nær kontakt med folket lærte jeg om kulturen deres og om leve-forholdene. Jeg gjorde meg tanker om hvordan et framtidig arbeid kunne se ut: Et team av fagfolk skulle arbeide sammen med folket for å endre kårene deres. Det var den første spiren til en utviklingsfilo-sofi som ti år seinere skulle danne ut-gangspunkt for Kvekerhjelps prosjekt i Kabylia. Erfaringene herfra har seinere bidratt til Kvekerhjelps særpreg: Det nære og likeverdige forholdet til samarbeids-partnere og lokalbefolkning. 

 

Frigjøringskrigen i Algerie brøyt ut på slutten av 1954 og varte til våren 1962. Da freden nærmet seg, blei det fart i pro-sjektplanene. Turid og jeg hadde flyttet til Oslo, der vi var blitt medlemmer i kvekersamfunnet. Planen om et utviklings- og gjenreisingsprosjekt blei lagt fram for det norske årsmøtet. Planen blei så presentert for kvekernes europeiske årsmøte, der det blei møtt med entusiasme. 

Flere av kvekergruppene i Europa hadde ønsker om å yte hjelp til Algerie. Penger til flybillett blei samlet inn blant delegatene, og jeg blei straks sendt til Tunis, der kvekernes amerikanske og engelske hjelpeorganisasjoner skulle møte algeriske eksilmyndig-heter. Dette var i frigjø-ringsdagene våren 1962. De engelske og amerikanske kvekerne hadde drevet nødhjelpsarbeid blant flyktningene i Tunisia og Marokko under heile krigen. Nå skulle de følge flyktningene tilbake til et fritt Algerie. Det blei enighet om at det norske/europeiske prosjektet skulle etablere seg i Kabylia. 

 

Kvekerhjelps prosjekt i Kabylia 

For å konkretisere planen drog jeg til Al-gerie om hausten samme året. Heile oktober måned brukte jeg til kontakt med sentrale og lokale myndigheter. De viste stor interesse for opplegget vårt, og de ville gjerne samarbeide. Kommunen Ouacif blei valgt som arbeidsområde. I april 1963 var de første medlemmene av grup-pa på plass. En lokal legebolig var stilt til disposisjon som midlertidig bosted mens vi bygde vårt eige senter i ruinene av en gammel skole. 

 

Lokalbefolkning og myndigheter tok vel i mot oss. 

Arbeidsoppgavene sto i kø: Landsbyene manglet vann, og vi fikk straks i gang sam-arbeid med vannmyndighetene i provinsen om bygging av fire vanntårn og utskifting av de gamle vannledningene. Skolene i kommunen var rasert under krigen, og vi bygde sju skoler og lærerboliger. Helsearbeid blei satt i gang i samarbeid med provinsmyndighetene og integrert i deres opplegg. Fødselshjelp blei gitt i landsbyene, og seinere blei det bygd en klinikk som skapte tryggere forhold for mor og barn. Det blei satt i gang handarbeidsopplæring for jenter, og dette blei en viktig aktivitet som fikk stor oppslutning i landsbyene. I samarbeid med ungdomsmyndighetene i provinsen blei det organisert klubb for gutter, og unge menn ble sendt på landbrukskurs i regi av et regionalt landbruks-senter og FNs organisasjon for ernæring og landbruk. 

 

I samarbeid med landbruksmyndighetene blei det også gjort forsøk på å organisere bønder i kooperativ, men her kom vi ikke særlig langt. I en landsby samarbeidet vi med ti familier som bygde sine eigne hus etter en forbedret modell. Murerne som arbeidet på byggeprosjektene våre fikk god praktisk opplæring som bidrog til bedring av byggeskikken i området. Med støtte fra UNESCO blei det startet bibliotek, som skolene seinere tok over. 

Alle disse aktivitetene dannet en helhet. Det er viktig å merke seg at alt foregikk i samarbeid med myndighetene og lands-byfolket. Det skulle vise seg da vi trakk oss ut at initiativene våre hadde bidratt til å få i gang en prosess i dette tradisjonsbundne samfunnet. Som eksempel nevner jeg at vi skaffet vannforsyning til ti av de 27 landsbyene i kommunen. Seinere fulgte de kommunale myndighetene opp og fikk bygd ut vannforsyning i de andre landsbyene. Vi viste veg ved å bygge en mor- og barnklinikk. Kommunen bygde seinere en større klinikk sentralt i området. Jenteklassene våre viste familiene nytten av skolegang for jenter. Det banet veg for jentene inn i det ordinære skolesystemet. 

 

Seinere besøk i området har vist at det har skjedd store endringer. Sjølsagt hadde vi problemer undervegs. Vi kom inn i et krigsherjet område der mange mennesker bodde i ruiner. Få måneder etter ankomsten brøyt det ut opp-rør mot landets president. Det varte i halvannet år, og vi var midt i kampsonen. Trangboddhet i den midlertidige boligen skapte stress i gruppa. Vi hadde lite penger og måtte leve nøysomt. 50- og 60-tallets tradisjonelle syn på metodene i utviklingshjelp hadde nok mange med seg fra Europa. De nyere prinsippene for likeverdig samarbeid med landets myndigheter og befolkning krevde tålmod. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Som prosjektleder måtte jeg handle i samråd med myndighetene. Da vi fikk penger samlet inn av skoleelever under Operasjon Dagsverk i Norge meinte noen i gruppa at vi skulle gi pengene til en annen kommune. Det kunne vi ikke gjøre, for vår eigen kommune hadde bedt oss om hjelp med gjenreising av ødelagte skoler. 

 

Tross problemer underveis har Kveker-hjelp etterlatt seg spor som førte til varige resultater. Vi var pionerer for en arbeids-måte der vi ikke var givere og de andre mottakere. Vi var samarbeidspartnere. Erfaringene fra Algerie har vært nyttige for Kvekerhjelps videre arbeid. 

 

——— Egil Magne Hovdenak var prosjektleder for Kabylia-programmet i Algerie fra 1963 til 1972. Styremedlem i Kvekerhjelp i 25 år, fram til 2007.