Av Kristine Hovland, tidligere koordinator av Kvekerhjelp, nå styremedlem.
I en liten møtesal i Bujumbura sitter 25 mennesker i en hestesko i like, hvite t-skjorter. «Protection Civile de Paix» står det på ryggen – «ubevæpnet, sivil beskyttelse» pleier vi å si på norsk. De er samlet i regi av Quaker Peace Network i Burundi og holder på å avslutte en uke med opplæring i hvordan de som er engasjert i forskjellige organisasjoner kan være til stede i lokalsamfunn for å forebygge vold og konflikt.
Parfaite Ntahuba fra Friends Women’s Association har organisert kurset, og fått med seg foredragsholdere fra Canada, Sør-Sudan og Burundi. «Her bygger vi videre på alt vi har gjort med støtte fra Kvekerhjelp,» forteller hun ivrig. Det er et hjertelig gjensyn, fem år etter mitt forrige besøk. Jeg er nå på reise i området gjennom en annen jobb og benytter anledningen til å få hilse på Kvekerhjelps samarbeidspartnere.
Her treffer jeg også Elie Nahimana fra Healing and Rebuilding Our Communities (HROC) Burundi, og overrekker en liten hilsen fra Norge i form av en bok om dialog skrevet av tidligere styremedlem i Kvekerhjelp, Chro Borhan, for Nobel Fredssenter. «Så spennende» utbryter han. «Vi brukte midlene vi fikk fra dere i år til å oppdatere vår manual for trauma healing. Her tror jeg vi kan se mange gode forbindelser.»
Vi har alltid erkjent at midlene vi har kunnet dele ut til partnerorganisasjoner i det sentrale Afrika er små, sett i lys av behovene. Nå, når avtalen med Norad ikke er fornyet, er midlene enda mindre. Det er desto mer imponerende å få møte partnere og høre hva de klarer å gjøre med små midler – og ta med tilbake en klar melding om at det fortsatt trengs både støtte og kontakt. Opplevelsen av å være del av samme (freds)bevegelse er viktig, og pengene vi deler når langt.
Tidligere samme uke har jeg møtt Georges Bani fra INIREC, en kongolesisk organisasjon som særlig jobber for og med barn og ungdom. «Vi lærte så mye organisasjonsbygging gjennom opplæringen Kvekerhjelp la til rette for gjennom mange år,» forteller Georges. Tidligere i år har INIREC fått støtte fra to andre internasjonale organisasjoner, som først har hatt en grundig gjennomgang av strukturene og rutinene i organisasjonen. «De kom for å bli kjent med oss og se hvordan gi gjør ting. Heldigvis har vi jobbet med å få på plass gode strukturer – takket være god oppfølging fra dere i Norge og kvekere i England.»
I bydelene i Uvira har INIREC gitt opplæring og oppfølging til ungdom, med fokus på fred og hvordan de som unge mennesker kan skape fred og samfunnsendring. Ungdommene har fått hjelp til å organisere seg selv, og i år har nettverket av disse ungdomsgruppene fått
støtte direkte til å kunne drive egne aktiviteter. Det er tydelig av Georges Bani er stolt – her har INIREC gitt dem springbrettet som gjør at de nå står på egne ben. Til Kvekerhjelp får jeg overrakt en t-skjorte med bilde av to hender og teksten «Disse hendene skal ikke gjøre skade» står det på fransk og engelsk, og det er slagordet til ungdomsnettverket.
I Uvira møter jeg også Ramazani, som leder provinsens utdanningstiltak. Jeg er der i en annen sammenheng, og har ikke møtt ham før. Vi snakker om utdanningssituasjonen og utfordringene de som utdanningsmyndigheter står overfor – og om innsatsen de gjør for at alle barn skal kunne gå på skole. Når møtet nærmer seg slutten, spør han: «Jeg kjente en fra Norge for mange år siden – Stephen Collett het han! Han lærte oss så mye om fredsundervisning.»
Jeg må smile og kan bekrefte at jeg kjenner Stephen, og den sterke og møysommelige innsatsen han la ned i både Kongo og nabolandene for å støtte opp om fredsundervisning og fredsarbeid.
Og jeg kan igjen konstatere: Kvekerhjelp er en liten organisasjon, men det vi er med på å støtte, lever videre og gir ringvirkninger langt utover. Oppfordringen fra partnere i Kongo, Burundi og Rwanda er klar: Bli med oss videre på vandringen!
