Av Anne Britt Strømnes, daglig leder Kvekerhjelp
Jeg var i Freetown, Sierra Leone, julen 2003 på oppdrag for Flyktninghjelpen. Egentlig var jeg stasjonert i Kailahun på grensen mot Liberia der det fremdeles var krig, 11 timer fra hovedstaden og drev skoleprosjekter i det krigsherjede landet. Men denne julen skulle feires med andre kollegaer i et stort utrivelig hus oppe i åssiden rundt byen. Hundene Kofi og Anna løp rundt. Jeg hadde fått ansvar for julematen og brev fra moren min, levert av en som kom fra hovedkontoret i Oslo. Jeg gledet meg!
Det var ikke en julemeny bygget på norske tradisjoner, snarere var det tatt utgangspunkt i hva vi kunne få tak i hos de libanesiske kjøpmennene, på markedet og i tax-freebutikken for FN personell. Ja, vi var privilegerte, derfor laget jeg gratinerte auberginer, humus, kylling, pasta og diverse fingermat på et flisbelagt kjøkken med veldig høye kjøkkenbenker, fire gassbluss og ovn.
Det var luksus. I Kailahun hadde jeg to gryter, en søppelkasse, en skjærefjøl, to gassbluss og en kniv.
Ingen av de andre var så glad i å lage mat. De foretrakk å spise den. Endelig, utpå ettermiddagen var alt ferdig og vi spiste og koste oss. Vi snakket om forskjellige juletradisjoner i de landene vi kom fra, hvordan kanskje andre rundt oss i Sierra Leone hadde mulighet eller ikke til å gjøre noe ekstra ut av julen og hva vi hadde gjort hvis vi var hjemme. Så var det gaveutdeling, kjøpt litt på måfå så alle skulle få en pakke. Jeg fikk en polyester herreskjorte med bilde av Elvis på.
Jeg hadde spart godbiten, nemlig brevet fra moren min til slutt og åpnet det forventningsfullt. Det var en tykk litt rufsete langreist konvolutt med klistremerker på. Og inni der et nydelig julekort og et håndskrevet manuskript om hvordan julen hadde vært for moren min i en liten bygd i Trøndelag under krigen i 1944 da hun var 5 år. Hun beskrev så inderlig hvor fint og høytidelig hun syntes at julen var. Hvor god den lille maten de hadde var, at hun hadde på seg kjole og hvor glad hun ble for tegneboken hun fikk.
Jeg leste høyt for de av mine venner som forstod norsk. Tårene rant.
Antakelig var moren min sin jul ganske lik mange andre folks feiring, når de prøver å gjøre det beste de kan ut av det de har i en vanskelig situasjon.
I fjor tok jeg frem juleheftet etter juleribben og 16 år, her i Norge. Jeg spurte om hun kunne lese det høyt for familien? Hun leste det høyt med 83 år gammel stemme og barn og barnebarn gråt i kor. Vakkert var det!